Flashdance (1983)

Flashdance er en amerikansk romantisk dramafilm fra 1983. Manus ble skrevet av Tom Hedley og Joe Eszterhas, og hadde Jennifer Beals og Michael Nouri i hovedrollene. Filmen er særlig kjent for musikken, satt sammen og delvis komponert av Giorgio Moroder, som skapte flere hitlåter, blant annet «Maniac», fremført av Michael Sembello, og «Flashdance... What a Feeling», som ble fremført av Irene Cara. Begge sangene var nominert til Oscar for beste sang, og sistnevnte vant prisen. Det var Jennifer Beals selv som sammen med Matthew Broderick leste opp de nominerte og delte ut prisen. Figurene synger ikke. Filmen regnes som en form for musikal eller danse-musikal.

Jennifer Beals ble kjent gjennom hovedrollen. De oppsiktsvekkende dansenumrene og en del andre scener sto den franske danseren Marine Jahan for. Jahans ansikt ble tildels skjult av stor parykk. Turneren Sharon Shapiro utførte det kjente stupet som ble fulgt av breakdance. Filmselskapet holdt skjult at Beals hadde stand-in i flere av de kjente scenene og Jahan var ikke kreditert. Jahan som danser med leggvarmere innledet en mote på 1980-tallet. Beals' "off-shoulder" bomullsgenser (med tilskåret vid hals) ble kopiert av mange kvinner. Sjefene i filmselskapet var i tvil om den nokså ukjente Beals, mens Lyne var overbevist om at hun var riktig til rollen. I noen scener vises flere nærbilder av Alex (hovedpersonens) kroppsdeler; dette ble blant annet gjort for å skjule at det var Jahans kropp og ikke Beals.

Gensere av samme type ble solgt i norske butikker. Staying Alive (1983) med John Travolta og fjernsynsserien Fame medvirket til en ballettinspirert klesmote. Videoer laget til musikk fra Flashdance ble laget for å passe inn i MTVs format og for å markedsføre filmen. Dansescenene i videoen til låten «Maniac» ble populær i seg selv og fungerte som reklame også for musikkalbumet som nådde toppene av salgslistene. Mens Flashdance ble produsert var ikke MTV tilgjengelig i blant annet Los Angeles og New York. Filmen ble en overraskende stor suksess og dette tilskrives blant annet bruken av estetikk fra musikkvideoer. Footloose (1984) regnes som en form for etterfølger.